Elgen har en svært sentral plass i kulturarven og naturarven i Indre Skandinavia, både som den viktigste jaktbare viltarten økonomisk og kulturelt, og som ulvens hovedbytte. Dette medfører konflikter når ulv og menneske konkurrer om den samme maten. I tillegg til økte jaktinntekter fører tette elgbestander til kostnader i form av beiteskader for skogbruket. I store deler av barskogområdene i Indre Skandinavia foretar elgen sesongvandringer mellom sommer- og vinterområder [1]. Om sommeren er de relativt jevnt fordelt i landskapet, og bruker i stor grad høyereliggende områder. Utover vinteren med økt snødybde i høyden trekker elgene ned til konsentrerte, lavtliggende vinterbeiteområder [2, 3]. I de nordre deler av Indre Skandinavia er forskjellene i snødybde mer markerte, og elgene foretar lange vandringer, mens elger lenger sør er mer stasjonære eller foretar kortere vandringer. Med 15 kg kvist konsumert per individ per dag har elgen en stor påvirkning på barskogøkosystemet, spesielt i områder der elgbestander konsentreres om vinteren. Her kan elgene stå mye på ungskogsflater og ha en sterkt hemmende effekt på skogforyngelsen [1]. Elgtrekket påvirker ikke bare fordelingen av elg under elgjakten og til andre tider av året, men også hvordan ulv og åtseletere som jerv bruker og fordeler seg i landskapet.
Siden elgenes trekkruter kan gå på tvers av riksgrensen og andre administrative grenser, er det mange steder en utfordring i elgforvaltningen at kostnadene ved beiteskader og inntektene fra jakten fordeles ujevnt. Dette gjør at grunneiere og forvaltningsenheter som får de største beiteskadene ofte ønsker en reduksjon i elgstammen mens de som får jaktinntekter men lite beiteskader ønsker å beholde en høyere elgtetthet. Slike utfordringer blir ekstra store ved grensekryssende elgtrekk siden forvaltningen på hver side av riksgrensen foregår med liten grad av samordning. Dessuten er det begrenset kunnskap om elgtrekkenes utstrekning og omfang på tvers av riksgrensen. Lokal, erfaringsbasert kunnskap om trekkruter og utbredelse av vinterbeiteområder er blitt sammenstilt i en del områder, men denne informasjonen er i liten grad faglig kvalitetssikret ved f.eks. supplerende systematiske feltstudier av radiomerket elg (men se Sæther m.fl. 1992 [1]). Slik informasjon mangler fra store områder langs riksgrensen. På begge sider av riksgrensen foreligger heller ikke tilstrekkelig informasjon om hvor den geografiske grensen går for utbredelsen av trekkelg og mer stasjonære elgbestander. Vi ønsker derfor å gjennomføre GPS-merking av elg for å studere deler av dette trekkmønsteret på tvers av riksgrensen sør for tamreinområdet i Indre Skandinavia.
WP3.1: Lokal kartlegging av grensekryssende elgtrekk Første skritt mot en bedre samordnet forvaltning av grensekryssende elgstammer er å foreta en systematisk kartlegging av elgtrekket. Vi vil kartlegge elgtrekk lokalt i områder der tilgjengelig informasjon tilsier at det foregår grensekryssende elgtrekk. Dette planlegges å bli systematisk gjort ved hjelp av en kombinasjon av følgende metoder:
GPS-merking av elg i de aktuelle områdene for å kunne følge eksakte ruter til individuelle elger
Elgmøkk-tellinger for å estimere elgtetthet i sommer- og vinterområdene og langs trekkruten
Innhenting av lokalkunnskap ved intervju
Eksisterende beitetakseringsdata vil bli brukt som et supplement i områder der slike data foreligger
WP3.2: Konsekvenser av elgtrekk på skogbruk, avskytning og rovdyr De lavereliggende vinterbeiteområdene i de produktive dalbunnene sammenfaller ofte med områder der menneskelig bebyggelse og infrastruktur er konsentrert. Foreløpige data tilsier at ulver i områder med trekkelg konsentrerer sin aktivitet i disse lavereliggende områdene der byttetettheten er høy på senvinteren. Dette kan føre til hyppige ulveobservasjoner nær veier og ved bebyggelse på denne tiden av året, noe som ofte kan feiltolkes og føre til oppslag i media om at ulven på denne årstiden oppsøker mennesker. I WP3.2 vil vi undersøke hvordan skogbruket, elgavskytningen samt ulvens og jervens forflytningsmønster påvirkes av elgtrekk og elgens landskapsbruk. Effekter på skogbruk vil bli kartlagt ved hjelp av eksisterende data fra elgbeitetaksering og videreføring av beitetakseringer fra et tidligere elg-skog prosjekt i tre studieområder langs riksgrensen. Vi vil analysere lokale elgavskytningsdata for å kartlegge hvordan avskytningen fordeler seg i sommer- og vinterområdene samt langs elgens trekkruter. I tillegg vil vi GPS-merke ulv og jerv i områdene der vi har kartlagt elgtrekk og vinterbeiteområder i WP3.1 for å sammenligne rovdyrenes forflytningsmønster, områdebruk og nærhet til veier og bebyggelse med merkede ulv og jerv i kontrollområder med stasjonær elg.
WP3: Resultater og effekter De innsamlede data i WP3.1 vil bli brukt til å lage kart over elgtetthet og trekkruter i de aktuelle områdene. Disse kartene vil bli gjort tilgjengelige for allmennheten og vil kunne brukes som et grunnlag til mer samordnet forvaltning av elg på tvers av grensen i de aktuelle områdene. Resultatene fra WP3.1 vil også danne grunnlag for analysene i WP3.2. En kartlegging av fordelingen av skogskader og jaktuttak langs trekkruter mellom elgens sommer- og vinterområder kan danne grunnlag for en samordning av elgforvaltningen mellom ulike forvaltningsenheter langs trekkruter. Analysene av GPS-data fra ulv og jerv i områder med og uten trekkelg kan brukes til å evaluere om eventuelle sesongvariasjoner i ulvens og jervens forflytningsmønster, områdebruk og nærhet til veier og bebyggelse i områder med trekkelg kan forklares ved elgens vandringsmønster. Dette kan bidra til en økt lokal forståelse for rovdyrenes observerte atferd.
Referanser:
Sæther, B.-E., et al., Sluttrapport elg-skog-samfunn. NINA forskningsrapport, 1992. 28: p. 1-153.
Gundersen, H., Vehicle collision and wolf predation: challenges in the management of a migrating moose population in southeast Norway, in Faculty of Mathematics and Natural Sciences. 2003, University of Oslo: Oslo. p. 42.
Gundersen, H., H.P. Andreassen, and T. Storaas, Supplemental feeding of migratory moose Alces alces: forest damage at two spatial scales. Wildlife Biology, 2004. 10(3): p. 213-223.
Beiteskader på ung furuskog. Foto: Karen Marie Mathisen
